© 2019 Gunnar F. Klinge

MAURITS HANSEN-PRISEN NYTT BLOD 2017

Juryen for Maurits Hansen-prisen Nytt Blod, som tilfaller beste krimdebutant, har også i år bestått av Kjell Ola Dahl, Arve Fretheim og undertegnede Rune Larsstuvold. Juryen har ikke hatt det fullt så travelt denne gangen, for 2017 var et magrere år enn de foregående når det gjelder antallet debutanter innenfor krimsjangeren.

 

Tre romaner ble likevel funnet verdige tilet finaleheat på høyt nivå, og de tre debutantene er i alfabetisk rekkefølge Myriam H. Bjerkli med romanen Lille linerle, Gunnar F. Klinge med romanen Alma mater, og Christian René Wold med romanen Klovnejakten. En mer eller mindre begavet innledning for å holde de tilstedeværende på pinebenken hører med her før spenningen utløses og gjerningspersonen avsløres. Det handler jo om kriminallitteratur, ikke sant?

Og hva er nå kriminallitteratur?

  • Er det en detektiv-kriminal-psykologisk-analytisk-spennings-politi-fortelling? Nei, det er en krysning, sier Julian Symons, engelsk forfatter, historiker og kritiker innenfor krimsjangeren.

  • Kriminallitteratur er det som markedsføres og selges som kriminallitteratur, sier Nils Nordberg, norsk forfatter, historiker og kritiker (bl.a.) innenfor krimsjangeren.

Det er snart hundre år siden de seriøse utøverne av faget gikk inn for å gi sjangeren noen spilleregler som kunne gjøre den troverdig og i beste fall til underholdning med en smak av skjønnlitteratur. De var provosert ikke bare av alle de tvilsomme forsøkene på å kopiere suksessen til Sir Arthur Conan Doyle og hans Sherlock Holmes, men også av forfatteren E.C. Bentley som gjorde inderlig narr av hele sjangeren i romanen Trents siste sak. Den kom ut i 1913, men en verdenskrig satte en stopper for videre debatt, og svaret kom først i 1920, med Styles-mysteriet av Agatha Christie som bevis for at det gikk an å skrive troverdig krim uten
juks, og i 1923 med Whose body? av Dorothy L. Sayers, der hun la til grunn alle prinsippene hun hadde listet opp i en artikkel om hva en god kriminalfortelling skulle være. Flere av hennes samtidige fulgte opp: Skaperen av Fader Brown-historiene, Gilbert Keith Chesterton, publiserte i 1925 artikkelen "How to write a detective story", i 1927 utgav S.S. Van Dine sine tjue regler for skriving av detektivfortellinger, og 1929 kom Pater Ronald A. Knox med "Ten Commandments for the writing of detective fiction", ti bud måtte det være fra den katolske
presten, som måtte oppgi krimforfatterskapet fordi han ble kalt til Vatikanet for å bli pavens høyre hånd.


Mye har skjedd innenfor krimsjangeren siden det som gjerne kalles gullalderen. Uten å snu ryggen til all fornyelse og eksperimentering, vil jeg hevde at de gamle var inne på noe. For nittifem år siden skrev Dorothy L. Sayers følgende:
"Den korrekte kriminalroman tar utgangspunkt i et mystisk dødsfall, en gruppe mennesker i kretsen rundt offeret kan alle være mistenkte ved at de har hatt mulighet og motiv og nødvendige hjelpemidler, sentralt i handlingen står en person som på logisk vis oppklarer mysteriet ved å bruke de fakta som leseren allerede har fått. Det er likegyldig hva eller hvem denne personen er, det viktige er at han eller hun ikke lurer leseren, men får leseren på sitt parti."


At dette er holdbart også i dag er årets vinner et meget godt eksempel på. Alle faktorene som Sayers nevner her er med. Likheter med hennes helt Lord Peter Wimsey må man nok lete ganske lenge etter hos vinnerens helt, men han har det til felles med den bortskjemte adelige lediggjengeren at leseren fatter sympati og blir på parti med ham. Vinnerromanen finner sted i et miljø som er lite brukt i norsk krim, men som Dorothy L. Sayers var vel kjent med. Hun var en av de første kvinnelige studentene ved Universitetet i Oxford, en erfaring hun brukte i
romanen Gaudy Night fra 1935 som foregår rundt en årlig jubileumsfest der, og dette er forløperen til alle romanene fra universitetsmiljøet i Oxford som Colin Dexter gledet så mange med.


Nå er endelig norsk akademia blitt åsted for kriminelle handlinger. Inspektør Morse har fått en norsk avlegger i overbetjent Falck. Standhaftigheten, evnen til undring og utholdenheten som kreves for å løse mysteriet har de felles, om ikke så mye annet. Det er spennende nok, og sammen med universitetsmiljøet byr vinneren på en miks vi gjerne vil ha mer av: En menneskelig helt å være på parti med, et pirrende mysterium å fundere over, en oppklaring og løsning å være tilfreds med. Og det hele er preget av dyp innsikt i menneskesinnet og krydret
med allsidig kunnskap om filosofi, idéhistorie og universitetshistorie. Spennende
personligheter slåss om makt, prestisje, posisjoner og ikke minst forskningsmidler.
Universitetets tradisjoner brytes mot det moderne samfunnets krav og politiske virkelig. Dette blir det rett og slett godt lesestoff av, for ikke å si pensum for oss som etter år på Blindern likevel ikke har ant noe om akademias skjulte sider.
En enstemmig jury kunngjør at Maurits Hansen-prisen Nytt blod for beste krimdebut i 2017 tildeles Gunnar F. Klinge for Alma mater. Vi gratulerer!